Ukens bilde – uke 35

Kvinand

Advertisements

Metallvannymfer

Jeg har lagt telelinsa på hylla for noen dager til fordel for macrofoto. Fant en liten dam ved sørmarka i Stavanger som huser mitt favoritt motiv i insektverden. De fleste kjenner dem som øyenstikker. Det finnes mange ulike arter innen det vi kaller øyenstikker med to hovudgrupper. Libellen, som er ganske stor, og den noe mindre vannymfa. Noen steder fra gammelt av som i Rogaland ble øyenstikkere enkelte steder kalt «helvedesnaver», som kommer av troen på at den kunne sy igjen øynene. I virkeligheten er ikke øyenstikkeren farlig for oss mennesker eller dyr. Derimot andre mindre innsekter må passe seg. Noe av det som fasinerer meg med disse øyenstikkerene er at de har en veldig stilig kroppsfasong og flyr som minihelikopter. De er også veldig fargerike med variasjoner ut i fra ulike arter. Her ved denne dammen var det flest av arten metallvannymfe.

I hubroland natt nr.2

I helgen var det duket for runde nummer to i hubroland. Denne gangen var værutsiktene mye bedre. Slik som den tidligere natten var spenningen høy. Jeg ankom åteplassen ca 21.50 klar for å rigge opp blitser, to kamera og legge ut åte. Kl 22.20 satt jeg godt plassert i bua med hjemmelaga sandwich og cola kona hadde sent med. Livet er herlig!. Det gikk ikke lengre en 3-4 bet av skiva før jeg hørte en av ungene skrike utfor. Da regnet jeg med at det ikke var lenge før en av de voksene landet inn på åteplassen. Klar med hånden på utløserknappen kommer hannen som lyn fra klar himmel, helt lydløst. Hjertet banket og natten var i gang.

Et «ritual» hubroen har før den begynner å spise er å slite av hode på byttet.

Denne kvelden var magisk med månen som gav et snev av medlys kombinert med beskjedent blitslys.

Siste aktivitet var 06.30 noe som også gav mulighet for bilder uten blitz. Artig å se hvordan ranglefanten begynner å få et sløvt blikk.

Hubronatt

Etter å ha lest andre blogginnlegg om hubromøter, observerer jeg at de fleste har samme beskrivelse av dette mektige møte.  Det er stor fare for at jeg gjør det samme. Jeg har sett hubro før, men på avstand da jeg var rundt 14-15 år. Men denne gangen skulle jeg få nærmøte med denne majestetiske fuglen. Værmeldingen var ikke helt positive. Noe som senket de fotomessige forventningene. I ca 21.30 tiden guidet Arnt Ove meg opp til bua. Spenningen var meget stor i det jeg rigget meg til inne i kamuflasjen. Tanker som: Kommer den i natt, får jeg noen brukbare bilder og ikke freaker helt ut av opplevelsen, svirret rundt i hodet. Men 22.30 kom den lydløst inn for landing. Hjerte dunket. Klikk! Det første bilde av europas største ugle var sikret.

Etter å spasert litt rundt åte ble det også mulighet for litt actionbilder.

Jeg var heldig med været de siste timene før det ble bekmørkt. De aller mørkeste timene hadde jeg planer om å bare ta noen bilder og så prøve å sove litt. Det var ikke bare lett. Med skrikende hubrounger som fløy i nærheten av mor og far var ikke akkuratt søvndussende. Duppet av litt i mellom, men voknet brått av den voksne hannen som uhh´et sitt klassiske rop. Dette var villmarksfølelse uten sidestykke.

På hjemturen kjørte jeg med et stort smil og en opplevelse som har brent seg i minnet for livet.